"Om bruken av romanbetegnelsen på 1800-tallet. Hvorfor kalte ikke Camilla Collett Amtmandens Døttre for 'roman'?"

Norske litteraturhistorikere har gjennomgående brukt betegnelsen roman om en lang oppdiktet prosafortelling uansett hva forfatteren selv kalte teksten. Roman blir dermed en universalkategori som jevner ut alle historiske forskjeller. En slik ahistorisk bruk av sjangerbetegnelsen underspiller klassifiseringsdilemmaer som forfatterne sto overfor, og hvor belastet romanen som sjanger var på 1800-tallet. Forfatternes foretrukne betegnelse var fortelling. I forsøket på å forklare deres preferanser viser jeg til Camilla Collett og Amtmandens Døttre (1854–55) som et eksempel både på valg av betegnelse og på at smaken er sosialt betinget. Bruk av og holdninger til romanbetegnelsen kan knyttes til parametre som kjønn, klasse og moral. For å klargjøre romanbegrepets status og betydning rundt midten av 1800-tallet anlegger jeg et ideologikritisk og litteratursosiologisk perspektiv. Materialet henter jeg fra de to første nasjonale bokfortegnelsene utarbeidet her til lands